Ny dag, nye kaffekopper. Nyt hver kaffekopp. Lag deg en god onsdag.
Som Anne Grete Preus så fint sa det: Jeg har alt - men ingenting å ha det i.
6
15
176
Jeg gir de som strør det glatte lag. Det er forferdelig slitsomt å gå når det er sånn tynn, tynn is overalt. Skjønner at det er mange kroker og kriker som skal strøs, men føles som vi bor en plass som ofte nesten blir avglemt, før de plutselig en dag har vært der uten at noen helt har fått det med seg. Strør de ikke snart risikerer de jo bli tiltalt for holkemord.
En skikkelig morgenkaffe hjelper som en slags trøst når man overlevde nok en runde. Ha en godt strødd tirsdag, og husk: Nok kaffe! ☕️
"Den punktlige gjør alle sine feil i tide."
- Laurence J. Peter
2
12
224
Satt der foran pc-en og ante fred og all fare, da det plutselig ble mørkt på kjøkkenet. Da stiller man seg jo spørsmål. Var det sikringen? Et lysrør? Eller noe mer spennende, som at strømmen hadde tatt seg en pause av rent eksistensielle årsaker?
Det var et lysrør. Det vil si, det var en sånn LED-lyslist, med bryter. Og den måtte byttes komplett. Så da var det bare å kle på seg kalosjene og begi seg ut på LED-lyslistjakt.
Elkjøp hadde lysrør i alskens fasonger. Eller … ja, du skjønner hva jeg mener. Men de som var på jobb der, de visste knapt nok at de faktisk var på jobb. Så gikk jeg over gaten til Elektroimportøren.
Der ble jeg nesten vitne til at det holdt på å bli en fotgjenger mindre. Det gikk bra, heldigvis. Litt for mye fart, og ikke helt konsentrert, den sjåføren. Den som kom andre veien stoppet og slapp mannen over gangfeltet, og litt isete vei hjalp ikke noe særlig. Men det gikk bra. Ingen «æ"jeg trodde jeg skulle dø"-saker enda, så vidt jeg kan se.
Ny LED-lyslist er kjøpt, plugget i, og nå lyser det så fint over kjøkkenbenken der han SirGjerd bor.
Sika og jeg har selvsagt vært ute og konstatert at den smelter sakte, den ishinnen som ligger som en slags isglasur overalt. Man må passe på så det ikke blir brekt lårhals, eller en forslått bakende. Man kan nesten kjenne eimen av lårhalsbrudd når man går ute.
2
22
359
Mandag 16 november 2026... 10 år siden Leonard Cohen døde. Den internasjonale toleransedagen sliter jeg litt med, for min toleranse for det som var ute, et syltynt islag på asfalten, i trappa, ja overalt... Men man har selvsagt en skikkelig morgenkaffe som får en tilbake i godt humør og får en til å glemme den litt strabasiøse ferden med den firbeinte. Ha en tolerant dag uten det glatte lag.
4
17
252
Søndag. Det er den dagen man skal late som om man har tid. Sika og jeg gikk langs Nidelva, bortetter og langsetter, i det lyset som ikke er helt natt og ikke helt morgen. Elva gikk sin gang. Den gjør alltid det. Det kunne med mine øyne se ut som om det var nok elv i vannet.
Joggerne var ute. Noen alene, noen i flokker. De snakket mens de jogget. Jeg fikk ikke med meg hva. Kanskje snakket de om hvor fort de løp, eller om hvor fort de skulle ha løpt. Eller kanskje om noe helt annet. Det er vanskelig å vite hva folk har å snakke om når de jogger i flokk en søndagsmorgen. De virket opptatt. Det er vel det som er poenget.
Kråkene og skjærene var også opptatt. De gikk systematisk til verks, slik de pleier. Papir, brødskorper, det som var igjen. De lette etter noe å putte i nebbet. Det er en ærlig beskjeftigelse. De later i det minste ikke som om det er noe annet. Måkene var vel opptatt med sitt, en helt annen plass.
Hundeeierne var av to slag. De som hadde lært at man går på venstre side, og de som ikke hadde det. De sistnevnte var flest. Så kom det små hunder som trodde de var større enn de er. De kjeftet på alt som beveget seg. Kanskje var de irske sibirske mannbiske eller noe. Det spiller liten rolle. De mente det godt, eller i det minste høyt.
En skarv satt alene og tørket vingene. Den så ut til å tenke på noe den kunne fange. Ikke blant pølsepapir og burgeresker. Det finner den i elva, eller kanskje lenger nede mot fjorden. Den så fornøyd ut. Eller i det minste uforstyrret.
Til og fra hadde lyskryssene vært røde lenger enn nødvendig, og noen hadde gravd et hull et sted det ikke trengte å være hull, men vi kom oss da hjem igjen, til slutt. Sika fikk tyggebeinet sitt. Jeg fikk kaffen. Jeg tror vi begge er tilsynelatende fornøyde. Det var ikke mye. Men det var nok.
Noen søndager er sånn. Man går, man ser, man kommer hjem. Og man håper at det holder.
Som jomfru mellom to brødre på selveste kols-dagen kan du bare glemme bryllup de neste sju åra, men heldigvis varer ikke ensomheten lenger enn til du har fått i deg en skikkelig søndagskaffe, en sånn som er svart som natta, sterk nok til å vekke en død sau, og drukket i fullstendig fred før resten av landet rekker å finne på nye ting å bekymre seg for.
3
18
366
Jeg har drukket min kaffe og spist opp mitt brød. Gått et par turer med Sika og handlet litt. I forrige uke tenkte jeg at jeg fikk så mye for pengene. I dag føltes det motsatt. Sånn er det bare. Det kommer selvsagt helt an på hva man kjøper der og da. Mat må man jo ha, og kaffe. Heldigvis har jeg sluttet med tobakk.
Jeg røyket lite, veldig lite. Snus har jeg bare prøvd, aldri brukt. Jeg husker jeg sa til en kollega at jeg vurderte å slutte, for jeg røykte så lite at det jo nesten ikke var noen vits. Da så han på meg og sa: Pffht, det kommer du aldri til å klare. Så takk til ham. Hadde han ikke sagt det den gangen, er jeg ikke så sikker.
Jeg husker godt da de innførte røykeloven. Plutselig var ikke alt som hadde vært en selvfølge like selvfølgelig lenger. Man kunne fortsatt røyke på kafeen, men bare ved enkelte bord. Og hvor satte de ikke-røykende moralistene seg? Jo, ved røykebordene, sammen med dem som røyket. Egentlig burde vi krevd penger av dem. Passiv røyk er ikke gratis, burde vi sagt. De satte seg ned og sa kanskje: Æsj, det lukter røyk her. Men det var så mye morsommere blant de fæle røykerne, så de kom dit. Etter hvert ble det slutt på røykeavdelingene, og alle måtte stå ute i østavinden mens det regnet sidelengs. Man risikerte å brenne vekk alt som het nesehår hver gang man skulle tenne en sigarett. Det var for så vidt greit å få dem svidd vekk. Men å røyke i dag er både dyrt og helsefarlig. Det var ikke noe mindre helsefarlig da heller, men det var liksom ikke så mye fokus på alt man ikke burde. I dag er til og med oljer farlige. Jeg gir blanke. Jeg dør når jeg dør. Så får det heller bare være at jeg kunne levd en halvtime lengre. Jeg mener: Hva så?
3
16
309
Verdens sylteagurkdag. En skikkelig morgenkaffe på en lørdag i november skal være så sterk og svart at den nesten klarer å overdøve det faktum at det fortsatt er mørkt ute, og så bitter at den faktisk tåler en sylteagurk til frokost. Alt annet er bare varm melk med mening.
7
20
378
Blonder på kjolene, knepp på fiolene.
Gjør krogdøren vid, drikk nu er tid! Cheers 🍻 Spis. Drikk. Lev. Mandag kommer uansett.
3
15
286
I dag møtte Sika en artsfrende, en ettårig labradortispe. Det var stor stas for begge, så det ut som. Det er så godt og fint å se den gleden.
3
19
344
Fredag den 13... Er det da man ikke skal gå under en svart katt uten å spytte 3 ganger, eller var det da man ikke skulle tenne 3 sigaretter med én fyrstikk, for det er farlig. Nå vet vi at det er farlig å tenne på én sigarett med 1, 2 eller 3 fyrstikker, for det står på pakken... Fredag den 13. Er visstnok en av de dagene med færrest skader ifølge forsikringsbransjen. Ta det med ro, nyt din kaffe og start helgen med en rolig inngang og sats på telemarknedslag i løpet av søndagen. ☕️
1
12
176
Snøkaoset som alltid kommer som en overraskelse.
Det er noe nesten rørende ved årets første skikkelige snøfall i Oslo. Ikke fordi det er vakkert – det varer bare et par minutter før det blir grått, vått og skittent, men fordi det kommer så fullstendig uventet. Hvert eneste år.
Meteorologisk institutt har varslet gult farevarsel i dagevis. Likevel står bussene bom stille over hele byen, over tusen avganger er forsinket eller innstilt, og folk på sommerdekk får førerkortet beslaglagt fordi de har "hindret trafikken". Landslaget må utsette treningen på Ullevaal, for banen er hvit og brøytemannskapet står i samme kø som alle andre.
Det er jo logisk. Hvis du skal brøyte deg frem til snøen, må du først komme deg frem til den. I mellomtiden sitter folk og ser på busser som spinner i ring og tenker at "dette har vi aldri opplevd før".
Vi bor nord for 60. breddegrad. Vi har vinter hvert år. Likevel møter vi den første snøen med samme forbauselse som om den var et eksotisk værfenomen importert fra et fjernt land. Det er som om vi kollektivt har bestemt oss for å holde en overraskelsesfest for vinteren, og alle gjestene har glemt å ta på seg skoene.
Neste år blir det det samme. Og året etter. For det er det fine med oss og snøen: Vi blir aldri vant til det. Vi bare later som vi er det, helt til det snør.
Man må jo ut av og til, selv om man egentlig hadde tenkt å bli hjemme. Sika trengte mat, og så var det disse klørne som skulle klippes. Ulveklørne, eller sporreklørne, eller bare tommelklørne, kjær klo har mange navn. De andre slites ned av seg selv, i hvert fall før det blir snø og is. Da slites de ikke så mye.
Inne på klinikken skrudde Sika virkelig på sjarmen. De ansatte lot seg sjarmere. Det er vanskelig å stå imot det der.
På veien var det en bil som kjørte ti til femten kilometer under fartsgrensen. Over flere filer. Da vi kom opp på siden, fant føreren ut at det så mye triveligere ut i filen ved siden av. Der befant jo jeg og Sika oss, i bilen, naturligvis. Heldigvis oppdaget vedkommende det. Man kan jo se for seg avisoverskriften: «æ"Jeg trodde jeg skulle dø … men det gikk bra."
Bilen gjorde bare som føreren ba den om, og den hoppet og spratt litt hit og dit. Og da jeg og Sika skulle svinge inn mot dyreklinikken, kjørte den like så godt på rødt. Mulig bilen var edru og rusfri, mens eieren … ikke godt å si. Men det gikk heldigvis bra, denne gangen.
Sika blir så utrolig glad og ivrig når hun får bli med inn i en butikk. Det er ikke måte på, liksom. Nå er klørne klippet, og hun kan få mat i magen til neste gang vi må ut på eventyr for å kjøpe ny sekk.
En skikkelig morgenkaffe må til for å vekke til liv både sjel og kadaver. Den må være såpass sterk at man nesten glemmer den fæle tiden vi går inn i med ting som fryser, blir glatte og nedbør som ikke bare forsvinner ned i avløpet av seg selv. Gjør det beste ut av det, drikk din kaffe og nyt dagen. ☕️
1
10
140



















