Øystein Bjerkestrand

Et manifest mot VAR, og et skjematisk oppsett av argumentene. VAR skiller ikke mellom stort og smått. VAR er trafikkpolitiet som utsteder samme bot til de som kjører 5 og 50 kilometer for fort. VAR skiller ikke mellom vesentlig og uvesentlig, og har ikke bud på menneskelige rettferdighetsdeviser som «skjønn» og «forholdsmessighet». VAR er inkonsekvens satt i system. Enkelte lovovertredelser forfølges med pedantens nidkjærhet, mens andre ignoreres fullstendig. VAR-avgrensningen om «clear and obvious» er like pålitelig som reven som lover å holde seg unna hønsegården. Det er en falsk avgrensing som inflasjonsjusteres og utvides fra år til år. VAR flytter fotballens dramaturgiske klimaks til et sted utenfor banen. Innføringen av en ankeinstans bortenfor sidelinjen undergraver spillets viktigste og definerende kvaliteter: Den spontane gleden og øyeblikkets eufori. VAR flytter autoriteten og rettsforhandlingen fra en synlig dommer i åpent lende til et «skyggetribunal» på skjult adresse. Det svekker tilliten og legitimiteten til beslutningen. VAR ble solgt inn for å fjerne tvil og energitappende uoverenskomster. Fasiten(!) er at det motsatte skjer: Jo «bedre» VAR blir, jo mer av fotballdiskursen går med på å diskutere dommeravgjørelser. The proof is in the pudding. VAR bygger på den epistemologiske misforståelsen om at enhver hendelse har en «fasit» som kan avdekkes om måleinstrumentene er gode nok. Som Peer Gynt sier: Hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet orginalest. Den ideelle dommeren er som en pragmatisk dirigent som holder orden på orkesteret. VAR erstatter dirigenten med en (tonedøv) vitenskapsmann og et kobbel (like stive) vitenskapsassistenter. Der dirigenten ikke har annet valg enn å ta spontane og intuitive avgjørelser «in real time», jobber forskningskollegiet i retrospekt. Prisen er venting og ødelagt flyt. VAR er gartnerimpulsen og ideen om at tvilen og det uavklarte kan elimineres. Det er tåpens håp.